Har du noengang vandret fritt ute? Virkelig fritt? En sommerdag, en vinterdag, vår- eller høstdag, uten å tenke på stort annet enn det som måtte passe? Solen brente deg på nesen, og vinden danset i håret. Fritt, alt var fritt, intet annet menneske å se eller høre. - Bare spor, hint bak hver stubbe, om at det hadde vært her, og nå var gått.
I vår verden, i disse dager, er det tilsynelatende bare det matrielle som gir lykke. Alt kan kjøpes for penger, i god Onkel Skrue-ånd. Men så snart du får kloa i det, jager du etter noe nytt. Hver bidige gang, omtrent som katten som dreper fugler, bare fordi de var tilstede. Aldri er noe av det du kjøper det som trengtes for å gi deg fred. Selv om du har vært intenst overbevist om det i flere uker, kanskje til og med år: Bare du er sånn og sånn, gjør ditt og datt, har det og det; da, og først da, blir du lykkelig.
Det ironiske er at vi i dette hjørne av kloden, den vestlige verden som det så fint er blitt navngitt, er de mest deprimerte og misfornøyde menneskene i verden. Det blir sagt det er fordi folk i u-land ikke har tid til å tenke på seg selv; de har bare tid til å holde seg i live. Og ikke er de i stand til å tenke fra en dag til en annen heller. En sterk undervurdering av vanlige folks åndsevne, vil jeg mene. For med 24 timer i døget har vi faktisk sedvanlig god tid, spesielt med tanke på at vi hver og en har et helt liv å ta av. Kanskje du burde huske det, litt oftere.
Kanskje de stakkars, fattige, elendige, ubukelige, misbrukte, mistentkeliggjorte og umennskelige menneskene vi ser på tv rett og slett har lært seg at nok er nok. Ikke at mest er best, og mer enda bedre.
- Selvfølgelig sier jeg dette uten noen som helst trang til å romantisere forskjellene i verden, for forskjellene er på flere plan enn det økonomiske uansett hva jeg påstår og mener.
Vi, her hjemme, hyller oss inn i en visshet om at verden er så mye mer komplisert enn det den egentlig er. At vi trenger så mye for å være lykkelige, eller til og med kanskje glade. Men alt vi trenger i den moderne, Norske verden har vi jo rett foran oss. Og du har alltid hatt det rett foran nesetippen, vil alltid ha det på denne måten, men du klarer ikke se det.
Vi tror alltid at virkelighet er så mye mer enn det vi ser, enn hva vi er. Vi roter oss bort i illusjoner, - Vikler oss inn og blir sittende bom fast, for å sitére en venn av meg. I håp om å finne det ultimate, som jeg vet mange lengter etter. Om du tillater deg å drømme, da.
Drømmen om Narnia, Utopia og Aman det velsignede. Barnet i oss, levende, i en voksen verden. Tanken pÃ¥ Ã¥ finne en magisk dør ut av denne verden, og inn i en annen. Et sted hvor det er nok Ã¥ bare være. Uten pÃ¥trengte masker og støpeformer du aldri passet helt inn i. Et sted der frihet er en selvfølge, frihet under det absolutte ansvar, og lykke likedan. Og om ikke sola alltid skinner, sÃ¥ gjør det ingen ting; for du er i live. Kjenner det i hvert skritt du tar, dans du danser og i hver tone du snakker…
Det du, og de fleste med deg, glemmer er at den døra finnes, men bare i menneskets sinn.